Dette er et kammerdrama nesten utelukkende drevet av dialog. Moren har viet sitt liv til kunsten. Datteren har levd i skyggen av fraværet.
Når de endelig sitter ansikt til ansikt, bryter det frem en smerte som har ligget lagret i årevis. Datteren setter ord på følelsen av å aldri være god nok, aldri bli sett. Moren forsvarer seg – og avslører samtidig sin egen sårbarhet.
Filmen er intens, nesten ubehagelig i sin ærlighet. Den viser hvordan barnets lengsel etter anerkjennelse kan vare langt inn i voksen alder. Samtidig antyder den at forståelse kan oppstå – men ikke uten smerte.
Hvorfor den er terapeutisk verdifull
Den synliggjør dynamikken mellom kritisk forelder og lengtende barn. Den åpner for samtaler om emosjonell tilgjengelighet, perfeksjonisme og arv av skam.
Hvem kan ha nytte av den
Voksne barn i konflikt med foreldre. Individuell terapi knyttet til barndomserfaringer. Mor–datter-relasjoner som strever med nærhet.
.jpg)
