Dette er en film om skyld som setter seg i kroppen. Lee har opplevd noe så ødeleggende at han har valgt et liv i emosjonell tilbaketrekning. Han lever, men han deltar ikke.
Filmen romantiserer ikke heling. Den lover ikke full forsoning. Noen tap kan ikke repareres. Noen sår vil alltid være der. Men den viser at selv uten full «løsning» kan det finnes små bevegelser mot kontakt.
Relasjonen mellom Lee og nevøen er både klønete og ekte. Den viser hvordan to mennesker kan finne en form for fellesskap midt i uutholdelig sorg.
Hvorfor den er terapeutisk verdifull
Den åpner for samtaler om komplisert sorg, selvstraff og emosjonell nummenhet. Den utfordrer ideen om at terapi alltid fører til «å bli som før».
Hvem kan ha nytte av den
Personer som lever med dyp skyld. Mennesker som kjenner på emosjonell avstengthet. De som strever med å gå videre etter tap.
.jpg)
