Filmen utspiller seg over én dag. Den er stille, observerende, nesten dokumentærisk i sin tone.
Anders beveger seg gjennom byen som en fremmed i sitt eget liv. Han lytter mer enn han snakker. Han sammenligner. Han kjenner på avstand – til venner, til fremtidsplaner, til seg selv.
Oslo, 31. august handler om skam og eksistensiell ensomhet. Ikke dramatisk utagerende smerte, men den mer stille formen – den som sier: “Jeg passer ikke lenger inn.”
Den romantiserer ikke rus eller fortvilelse. Den viser hvor vanskelig det kan være å tro på en ny start når selvbildet er brutt ned.
Hvorfor den er terapeutisk verdifull
Den åpner for samtaler om avhengighet, selvverd, skam og følelsen av å være emosjonelt frakoblet.
Hvem kan ha nytte av den
Mennesker i livskriser. Personer som arbeider med rusproblematikk. De som kjenner på utenforskap.
.jpg)
