Kore-eda arbeider med det subtile. Det er ikke de store utbruddene som bærer filmen, men små kommentarer, blikk og gamle mønstre som gjentas. Sorgen over den avdøde sønnen har aldri fått en tydelig avslutning – den har bare blitt vevd inn i familiens daglige liv.
Foreldrenes skuffelse over den gjenlevende sønnen ligger tungt i luften. Samtidig finnes det ømhet, humor og varme i kjøkkenets rytme. Det er nettopp denne blandingen som gjør filmen sann: familier rommer både kjærlighet og sår samtidig.
Still Walking minner oss om at tid alene ikke leger alt. Noen sår må møtes for å kunne mildnes.
Hvorfor den er terapeutisk verdifull
Den viser hvordan uforløst sorg kan forme relasjoner i generasjoner. Den åpner for samtaler om sammenligning, favorisering, tap og stillhetens makt.
Hvem kan ha nytte av den
Familier som har mistet noen. Søsken i konflikt. Voksne barn som opplever å ikke bli sett av foreldrene sine.
.jpg)
